natanieloghannacamilla

Stearinlysene er tent, teen er varm og jeg sitter her og reflekterer over dagen i dag. En dag som ble fyllt med fine ting, men også litt triste ting. Jeg har smilt, grått og ledd i dag. En slik dag som setter perspektiv på livet, som får meg til å tenke over hva som er fint og vakkert. En dag fylt med gode samtaler, fine menneskemøter og hjerteskjærende nyheter. En slik dag som viser livet - fra alle sider.

Det er en spesiell dag for meg i dag. I dag er det 20 år siden jeg sto på scenen for første gang som soloartist. På denne dagen for 20 år siden staket jeg ut veien min videre, en vei som skulle prege livet mitt på så mange måter. Denne dagen for 20 år siden startet min "musikkkarriere" :) Jeg var ti år og hadde vunnet en talentkonkuranse. Premien var å få synge live foran 3000 mennesker. Da jeg sto på scenen den dagen forsto jeg hva jeg ville gjøre i livet, jeg forsto hva som betydde noe for meg - hvor viktig musikk er for meg. Når jeg tenker tilbake, tenker jeg på hvor rart det er at jeg startet min musikkarriere som tiåring. Men det var akkurat det jeg gjorde. Jeg fikk platekontrakt, jeg spilte inn min første plate. Jeg jobbet hardt. Beinhardt. Jeg spilte med forskjellige band, jeg reiste på turne, jeg spilte konserter hver helg - over hele landet. Jeg var på turne, skrev autografer og ble gjenkjent på gata. Fremmede mennesker kom hjem til oss, de ringte (Dette var før mobiltelefonens tid), jeg var på tv - opptil flere ganger. Jeg fikk fine brev fra mennesker jeg ikke kjente, mennesker som fortalte at jeg hadde forandret livet deres til det bedre. Jeg hadde egen fanklubb. Jeg ble fridd til. Alt dette var fint, fantastisk, men samtidig absurd!

Samtidig som jeg opplevde alt dette positive opplevde jeg også alvorlig mobbing på skolen. Jeg ble banket opp på daglig basis, jeg var til tider for syk til å gå på skolen fordi jeg var redd. Dette hadde pågått i flere år før musikken tok av. Derfor var det absurd for meg og oppleve all denne positive responsen på min evne til å formidle musikk. Jeg forsto det ikke. For meg så er musikk livgivende. Det var det for meg den gangen - i stor grad. Det var musikk som fikk meg igjennom de tyngste dagene. Det å dra på øvelse, produksjonsmøter og møte med managment var livgivende for meg. Å spille live var det fineste jeg visste, jeg elsket det!  Jeg følte at jeg var i kontakt med meg selv da jeg spilte konserter. Det var dette jeg kunne.  Min største drøm var å få spille inn plate - og det er jeg ufattelig takknemlig for at jeg har fått oppleve. Jeg levde drømmen min. Jeg hadde aldri noen tanker om at jeg skulle bli "kjends" :) Når man som trettenåring står på scenen og synger for et stort publikum som roper navnet ditt er det vanskelig å forstå i en verden som også inneholder så mye usikkerhet og frykt. Jeg tenkte ofte at "dere kjenner meg ikke, dere vet ikke hvem jeg er". Men selv om jeg hadde disse tankene så var jeg uendelig takknemlig for alt jeg fikk oppleve. Jeg er uendelig takknemlig for alle brevene, telefonene, klemmene, konsertene og musikken! 

Jeg jobbet hardt i mange år, jeg var booket til eventer igjennom hele året. Jeg forsøkte hele tiden å fornye meg, bli bedre. Men det viktigste av alt er at musikken kommer fra hjertet. Hvis ikke det kommer fra hjertet er det ikke noe vits. Jeg tror at jeg var og er i kontakt med kraften i meg selv når jeg utøver musikk. Jeg klarer egentlig ikke sette ord på hvor mye musikk betyr for meg. Hvor mye det har hjulpet meg igjennom så mye. JEg berøres av musikk hver dag.Jeg kommuniserte igjennom musikk i mange år, jeg lot fremmede mennesker bli kjent med det innerste i meg igjennom musikken. Jeg var aldri så naken som da jeg sto på scenen. Og kombinasjonen uforbeholden sårbarhet og perfeksjonlistisk lynne er til tider en litt dårlig kombinasjon. 

En dag sa det stopp. Det skjedde plutselig og uten forvarsel. Under en konsert glemte jeg teksten på en låt. Jeg fikk black out. JEg husket ingenting av det etterpå. I følge mammaen min, som alltid var til stede på alle konserter, var det ingen som merket noe til det. Men jeg var livredd. Jeg hadde mistet kontrollen og i mitt 14 år gamle hode var det ikke greit. Jeg ble redd for å spille konserter, jeg ble redd for å ikke prestere godt nok. Jeg ble redd for at det jeg gav til publikum ikke var godt nok. Jeg utviklet alvorlig sceneangst. Jeg bestemte meg for å ta en pause. Det var det vondeste og beste jeg har gjort. (på denne tiden skulle jeg også lanseres i utlandet). JEg trengte en time out. En pust i bakken. JEg gråt utrolig mye i dn tia, følte jeg skuffet alt og alle. Men i ettertid ser jeg at det var helt rett avgjørelse og ta. 

Jeg vil rette en stor, inderlig takk til alle dere flotte, fine mennesker som var en del av livet mitt den gangen! Alle jeg fikk lov til å møte, som gjorde livet mitt vakkert. Uten dere hadde jeg aldri kunnet holdt på så lenge som jeg gjorde. Dere trodde på meg, støttet meg, oppmuntret meg og pushet meg videre. Jeg vil takke Andreas Diesen som hjalp meg igjennon en periode med så mye angst for å opptre at jeg kastet opp før konserter. JEg har aldri glemt rådet ditt "Publikum er som løver, men det er du som har pisken".  :) TUSEN TAKK! Tusen takk til alle vennene mine, familien min som alltid trodde på meg.  Tusen takk til Jahn Teigen for at du trodde på meg og kom med gode, nyttige råd! Tusen takk for at jeg fikk bo under vingene dine en stund :) Tusen takk for alle fine mennesker som kjøpte platene mine, som kom på konserter, skrev brev og gav meg klemmer på gata. Det betyr så uenderlig mye! Dere er fantastiske! Tusen takk fra innerst i hjertet mitt! :)

Musikken er fortsatt en stor del av meg. JEg er godt over gjennomsnittet opptatt av musikk :) Og nå har jeg bestemt meg for å nøste i noen løse tråder.  Jeg skal ta meg selv i nakken og bli venn med musikeren i meg selv igjen :) Jeg vil alltid jobbe med musikk på ett eller annet plan. MEn jeg vet ikke helt hvilket, (Hvis noen hadde tilbudt meg platekontrakt idag, så vet jeg ærlig talt ikke hva jeg hadde sagt.). MEn det jeg vet er at jeg skal fortsett å jobbe med musikk (kanskje jeg skal begynne som trubadur;) ) Jeg skal i hvert fall gå i studio igjen. Hvor den veien fører hen veit jeg ikke, men det jeg veit er at det er en mening med alt som skjer og jeg har trua på at universet og livet vil vise meg veien. Jeg må bare tørre å gå den :)

Det er en person jeg gjerne vil gi en stor takk! Shaun Bartlett. Tusen takk for inspirasjon! Livet er rart :) Den 10 mars traff jeg ei venninne i Oslo. På Grünerløkka (Jeg elsker løkka). Venninna mi er en åpen person i den forstand at hun tror på ord som balanse, universet, intuisjon og energi (Vi er veldig på bølgelengde der, selv om hun mener at jeg er hakket mer "hippie" ;) ). Da jeg satt på toget hjem tikket det inn en melding på tlefonen min. "Skru på The Voice når du kommer hjem, det kommer en auditian jeg tror du burde se". Jaha, tenkte jeg, det var jo en litt kryptisk melding å få. Men jeg gjorde som hun sa og det første som møter meg er en fyr som forteller at han har varma opp for Leonard Cohen på Bislett stadion. Det vekker musikkhjertet mitt! Leonard Cohen, liksom! Dæven! 

Shaun sin blind oudition traff neg akkurat der den skulle for at jeg skulle våkne litt :) Ikke bare var den syyykt bra, men det var et nærvær der som jeg kjente igjen. Jeg kjente igjen musikkgleden. Hvor mye musiklk betyr, hvor viktig det er. Hvor mye det berører mennesker. Hvor mye det samler mennesker. Musikk er et språk alle kan forstå.  Der og da bestemte jeg meg for å legge sceneskrekken min bort og finne fram til det som er livgivende for meg. Jeg bestemte meg for å begynne å skrive igjen, gå i studio, hente frem det jeg har gjemt bort. Så Shaun tusen, tusen takk! Dert betyr så mye. Det er musikere (og mennesker) som deg som gir meg trua på bransjen :) At det fortsatt finnes hjertevarme og ydmykhet igjen. Du har en ydmykhet og en musikalitet som er få forundt og du får musikknerder som meg til å ville gjøre en forskjell :) Tusen takk!! Jeg veit ikke hvor skrivinga, og studiojobbinga vil føre hen, men det er ikke så viktig heller. Det viktigste er at jeg produserer fra hjertet :) Og hvis du har lyst til å høre en gang i fremtiden, Shaun, så går det bra (trur jeg da - hvis jeg tør å gi det fra meg, det er nemlig skikkelig, skikkelig skummelt :p).  Men uansett, tusen, tusen takk igjen! Du gjør en forskjell med hjertemusikken din! (Og den du er).  

For 20 år + noen timer siden startet min musikkarriere. Nå har jeg lagt karrieren på hylla, men er på vei til å stake ut en ny retning :) Kanskje på vei inn i musikkhjertet ditt :) En ting er i hvert fall sikkert, jeg er på god vei tilbake inn i mitt eget! And so be it :)))

Wææææ, nytt layout på blogg.no?? Får jo helt noia av sånt! :p Lenge sia jeg har blogga da, skjønner jeg! Til alle dere som ønsker hyppigere innlegg: Tusen takk!! Det er veldig hyggelig å høre - blir varm i hjertet mitt :) Jeg prøver å få blogga innimellom alt annet, men med bare 2 uker til premieren på produksjonen jeg jobber  med om dagen (Oh, my God - like før jeg spyr sommerfugler), bokmanus og tidsfrister så er tia litt knapp! Men hold ut. Skjerpings også på bloggfronten :)

Jeg er inni en skriveboble om dagen, de siste ukene så har det dukka opp en del tekstlinjer i hodet mitt og jeg har jo skjønt at det skal bli til sanger etterhvert :) Dette skjer gjerne på sånne rare steder. På trikken f eks :) Skal ikke undervurdere en morgentur på trikken, altså! Der har det skjedd mye fint! En annen rar ting er at jeg drømmer sangtekster (ja, sært, jeg veit det). Da våkner jeg gjerne midt på natta og må skrive det ned.

Jeg har prøvd å sette meg ned å tenke: Nå skal jeg skrive en låt....funker ikke.....Påtvungen kreativitet er ikke helt min greie.. det må komme av "sæ sjæl" som vi sier her i Tønsberg :)

MEN, jeg lar meg gjerne inspirere av alle flotte mennesker der ute som skriver så mye fin musikk! Tenkte jeg skulle dele med dere noen av de tekstlinjene som har inspirert meg de siste årene. Noen ganger så hører jeg tekstlinjer hvor jeg tenker: "Åh, det var fint/smart/fantastisk/morsomt. Skulle ønske jeg hadde skrevet det selv" :) Når jeg hører en ny sang hører jeg alltid nøye på teksten "først". Musikken er der som et "bakteppe" på en måte. Tekster er viktig for meg, og når jeg skriver selv, er det alltid fra et personlig ståsted. Om en følelse, opplevelse, et menneske jeg bryr meg om :) Blir alltid litt skuffa hvis jeg kjøper en plate, og det ikke følger med et lyrichefte! Haha! :) Ekstra glad blir jeg når jeg opplever musikk som gir en slags gjenklang i meg selv på en måte, noe jeg kjenner meg igjen i.

Her er et lite knippe av tekstlinjer som jeg synes er vakre/morsomme/smarte/fantastiske :-D

Siri Nilsen: Hvor skal jeg begynne, liksom?? Kunne viet et helt blogginnlegg til deg! 

"Alle snakker sant" Hele teksten (og låta i sin helhet) er helt fantastisk! Men hvis jeg skal plukke ut noe (æsj må jeg det da). Så blir det:

"Når du ikke orker kjempe mer, du lukker øynene og ser svart. Du mangler tegninger på ditt kart"

ooog....

"Og hvem skal overvinnes i duell når den eneste du møter er deg selv igjen og igjen og
Hvor mange ganger skal du gå den samme veien gang på gang, fordi det er den eneste du kan"

:)

"Hode hjertet eller magen" Der klarer jeg ikke plukke ut noe - fordi den er så fin!!

"Stille vann". Altså....jeg...hmmm....jeg poster den her,  jeg, sånn at de som ikke (:o) har fått den med seg hører den! Den er helt fantastisk!!

Ok..da går vi videre :)

En tekstlinje som gjorde at jeg stoppet litt opp inni meg og smilte for meg selv var denne: 

"Vi har vært ute i universet, som to satelitter på hver vår vei, men heldigvis så har vi landa, og du rett i nærheten av meg" Fra sangen "sånne som oss" av Henning Kvitnes :) En underfundig, søt liten setning :)

"Noen ganger må du bare vente litt på sjelen, så at den finner fram til deg. Noen ganger må du bare vente litt på sjelen, så ikke gå din vei....bare pust". Fra sangen "Vente litt på sjelen" av samme artist.
"Men alt blir bare skygger hvis du farer for fort forbi, og gresset visner foran deg når du aldri tar deg tid" Fra samme sang :) Fint, altså!

Fine Melissa Horn: "Hadde du nån innan, vill du ha nån sen? Ja, jag vil säga att jag älskar dig, men det är förtidligt än" Fra sangen "Innan jag kände dig".

"Sen en tid tilbaka" er en sang som dukket opp på min vei for noen år siden. Da jeg hørte den begynte jeg først å grine og så lo jeg høyt. Denne sangen fant meg akkurat på en tid hvor ting var skikkelig kjipt. Jeg hadde SKIKKELIG skrivesperre og forkasta stort sett alt som jeg prøvde å trøkke ut av huet mitt. Teksten i denne sangen beskrev AKKURAT det jeg følte :-D Det var akkurat som det sto noen med ropert ved øret mitt og sa "Halooo, reality cheeeeck!!" Jeg er nemlig av den oppfatning at noen ganger må man stoppe litt opp og bare "være" :) Når man gjør dette forteller universet, eller din indre stemme om du vil ting som er viktig for deg der og da :) Dette var definitivt et slikt øyeblikk! Jeg er også overbevist om at alt skjer for en grunn og at vi alle kan lære noe av hverandre uansett hvem vi er, hvor vi har vært før og hvor vi skal hen :) Jeg har hatt en del slike "reality check-øyeblikk" og det har ofte sammenheng med musikk. Jeg tror det er fordi musikk er en så stor del av livet mitt, jeg hører på musikk, jeg formidler musikk, jeg kommuniserer ofte gjennom musikk, og legger alltid sjela mi i det jeg gjør kunstnerisk. Det er ingenting som kan gjøre meg så rørt, engasjert, glad og provosert som musikk (Kan alle uten om JEff Buckley bare SLUTTE og covre Leonard Cohens "Hallelujah" f. eks?? Jeg GIDDER ikke! Dere hærper låta!!) Alle har sine arenaer for formidling og da aller helst fra hjertet :). Min greie er musikk. Din greie kan være forfatterskap, politikk, eller rett og slett evnen til å bake verdens beste muffins! Blir du gla av det så gjør det!! :-D

Meeen, tilbake til Melissa Horn. Grunnen til denne laaange digresjonen :) Her er låta som satte ting litt på plass for meg.  Altså..jeg måtte gå noen runder med meg sjæl i tillegg..men det er en helt annen historie! God lytting:

En siste ting: Jeg har kjøpt 3 nye plater de siste to ukene (Hurra!!) Jonas Alaska, en herlig, liten perle :) Liker at sounden er litt Beatles-aktig :) Men mest liker jeg at den er Jonas-aktig ;)

Også har jeg kjøpt Shaun Bartlett (han derre fra "The Voice", veit du) sine plater. Veldig fine :) På shrink the city to a light-albumet så kom jeg meg liksom ikke noe lenger enn til spor tre :-D "Miles from the city lights" Den måtte jeg høre 4-5 ganger før jeg hørte resten av skiva :)  For jeg ble jo så glad av den sangen :) Anbefales! Anbefaler å høre spor 11 på samme skive helt ut og! :) Fint!

Skal avslutte dette blogginnlegget med et sitat av John Lennon: "Music is not a matter of practice it is a matter of the heart and soul - It floats through your whole being like a ocean with no limits" :)

God Tirsdag!

Vi blogges! :)

Puss och kram

Jeg er mamma. Men jeg er ikke bare mamma, jeg er alenemamma. Jeg har snart vært alene med sønnen min i to år. Livet forandres når man blir mamma. Man får et annet fokuspunkt. Plutselig har du et lite menneske i livet ditt som du skal ta vare på - som er fullstendig avhenig av deg. Det er spennende, berikende, fantastisk, men også skummelt. Man blir plutselig redd for nye ting. Før var jeg ikke speielt redd for å fly f eks, men nå synes jeg det er skummelt. Jeg har alltid vært lettrørt, men du skal se meg nå. Nå griner jeg for ingenting :-D Det kan være søte hundevalper på tv, julegaver som Nataniel har laget i barnehagen, ei lita jente som får møte idolet sitt - ja, you name it!  Jeg blir også raskere opprørt, spesielt hvis jeg opplever urettferdighet mot barn. Da blir jeg sint.

I mange år gikk jeg runft og trodde at jeg aldri kom til å bli mamma. Jeg hadde vel egentlig slått meg til ro med at det aldri kom til å skje. Men så skjedde det, og det er noe av det beste som har skjedd. 

Nå ser livet mitt annerledes ut enn for noen år siden. Nå er jeg alene med gutten min. Jeg er alenemamma. Sånn måtte det bli. Det var skummelt å ta det steget, men det var det beste. Hovedfokuset var og er fortsatt å skape en god hverdag og fremtid for Nataniel og meg selv. 

Nataniel er en fin gutt. Han er hengiven, omsorgsfull og smart. Han har sine utfordringer, men han takler dem på en strålende måte. Han er bevisst på at han ikke er som alle andre, men at det er nettopp det som gjør han så spesiell. Nå gleder han seg veldig til å begynne på skolen til høsten - han kan allerede lese litt, skrive og regne enkle mattestykker. Han jobber hardt for å oppnå det han vil. Det jeg kan gjøre er å være der for han når han trenger meg, men også gi han frihet til å vokse og utvikle seg. 

Nataniel beriker livet mitt. Han gir meg utrolig mye. Vi er et team :-D 

Det å slippe nye mennesker inn er skummelt. Det kan være skummelt for slle og en hver, men jeg tror det gir ekstra sommerfugler i magen når man har barn. Da har man ikke bare seg selv å tenke på. Jeg har hatt mange samtaler med venninner om dette temaet og vi er enig om at det ikke nødvendigvis er mer komplisert når man har barn, men at man er litt mer på vakt. Det er viktig at en eventuell ny kjæretse synes det er ok at du har barn.

Jeg er alenemamma, men jeg er ikke bare alenemamma. Jeg er også Camilla. Jeg liker å være sosial, jeg liker å tilbringe tid med venner. Jeg liker alenetid. Jeg tror det er viktig. Livet stopper ikke opp selv om man har barn. Man kan fortsatt gjøre de samme tingene som før man fikk barn. Jeg er flink til å ta vare på både Camilla-delen i meg og mamma-delen i meg. Og dessuten overlapper de hverandre.

Jeg tror man blir kjent med nye sider ved seg selv når man blir mamma. Jeg vet med meg selv at jeg på mange måter er mer omsorgsfull nå enn før, jeg har kjent en type kjærlighet som ikke kan sammenliknes med noe annet. Jeg har blitt mer bevisst på å ta vare på de rundt meg, vise omsorg. Jeg har blitt mer bevisst på hva jeg vil og hva jeg ikke vil.

Mammarollen er en del av meg. Det vil den alltid være. Den har gjort meg til et menneske med evne til å gi på en helt ny måte. 

Barn er en berikelse. Nataniel er en berikelse. Noe av det fineste jeg vet er når han kommer bort til meg, gir meg en stooor kos etterfulgt av ordene "Jeg ELSKER deg, mamma". Og da slår det meg: Hvem er det som ikke har lyst til å bli kjent med denne fantastiske gutten <3 

La meg sette opp et hendelsesforløp for deg. 

Du er ung. Du lever et aktivt liv. Liker å stå på ski, turer i fjellet. Du liker friheten din. Sånn er det og sånn vil det alltid være....eller? Så skjer det noe. På en av skiturene dine faller du, du faller stygt og konsekvensene er fatale. Legene gir deg beskjeden: Du vil aldri kunne gå igjen. Du vil være avhenig av rullestol resten av ditt liv. Hva tenker du da? Sikkert mange tanker, kroppen din blir aldri den samme. Men du som menneske er ikke forandret. Du er den samme. Du har fortsatt de samme ønskene i livet. Du har et ønske om å fortsatt være aktiv. Leve. Du har et ønske om å kunne leve godt. Et liv med verdighet.

Er det så mye å be om?

Nei, det er ikke det.

Det lever mange funksjonshemmede i Norge. De ønsker å leve sine liv med verdighet. Ikke alle får muligheten til det. Det kommer helt an på hvor de bor i landet vårt. Noen bor i tilrettelagte boliger, noen bor i egne leiligheter.

Noen bor på instutisjon. Uten å ha et ønske om det selv. Men det er det tilbudet som blir gitt av kommunen. Og det får de være så god å være fornøyd med! Det hadde vel vært på sin plass med litt takknemlighet! Du skal være glad for at vi tar omsorg for deg!

Hvor kommer denne omsorgen fra? Et ønske om å øke livskvalitet? Eller er det i bunn og grunn en byrde? "Du kan bo her, du, så har vi det problemet ute av verden".   Jeg svartmaler ikke. Denne følelsen er reel hos mange. Alt for mange. 

Er du så heldig å få tildelt en tilrettelagt bolig fra kommunen har du litt større frihet - men ikke mye. Du har rett på hjemmehjelp. Hjemmehjelpen kommer hjem til deg. Hjelper deg med daglige gjøremål. Ordningen er behovsprøvd. MEN du må huske på å ikke drikke for mye vann før du legger deg! Hjemmehjelpen kommer ikke før klokken 09.00 i morgen tidlig. Hvis du må tisse før den tid? Gud forby. Da må du holde deg, da.Dessuten har du krysset av for at du går på toalettet ca 09.30 hver morgen i skjemaet. Det skjemaet som du fylte ut under observasjonsbesøket som ble avholdt før du ble tildelt velferdsordningen. Men er dette velferd?

Hvis du bor i egen leilighet så kan det hende at du er så heldig at du har BPA. Brukerstyrt, personlig assistasne.  Denne ordningen gir deg muligheten til å styre din egen hverdag slik du vil. Du bestemmer selv hva du trenger assistanse til. Når på dagen assistansen skal finne sted. Du er selv ansvarlig for å ansette og lønne assistenten din. Du er på mange måter din egen sjef. Du kan til og med ta med assistenten på ferie. Så hva fører dette til? Jo, det fører til at du kan leve et normalt liv hvor du har egen bestemmelsesrett. Et liv der du selv har ansvar for din egen hverdag. Ingen har ansvaret for DEG. Du legger opp dagen din slik du ønsker det. Du har friheten til å VELGE om du vil dusje eller spise frokost først. For godt til å være sant? 

Nei. 

Mange kommuner har allerede denne ordningen. Men ikke alle. Enda. 

Burde det ikke være en selvfølge? Burde ikke alle, uansett forutsetninger ha en mulighet til å kunne styre sin egen hverdag?

Hva ville du valgt? HjemmeHJELP eller ASSISTANSE. For meg ville valget vært enkelt. Og det er nettopp det jeg vil ha. Muligheten til å VELGE. Velge et liv der jeg føler meg verdig og ikke som en byrde for samfunnet. Jeg trenger ikke omsorg. Jeg trenger muligheter til å leve et liv på lik linje som funksjonsfriske. og ta vare på meg selv klarer jeg helt fint selv. Jeg trenger ikke samfunnets snillisme som barnevakt.

Kjære Jens Stoltenberg: Det var flott at du endelig leste brevet ditt. Nå håper jeg du klarer å følge opp. Hva ville du valgt? Tenk deg godt om.

Nå er det snart åtte måneder siden terror-angrepet mot Oslo og Utøya. Terror-angrepet....det er rart å bruke denne betegnelsen på det grusome som skjedde. Terror. Det skal ikke skje. i hvert fall ikke i Norge. Men det skjer jo andre steder i verden. Men ikke i Norge. Ikke i fredlige Oslo. Byen som er vertskap for Nobels Fredspris. Fredssenteret. Byen der jeg bodde i 8 år av livet mitt. Der jeg har gått i demonstrasjonstog mot vold. Side om side med muslimer, hinduer, kristne og Jøder. Hvem skulle tro at under to år senere skulle det gå av en bombe i regjeringskvartalet, en bombe som tok liv av ti mennesker. Men dette var "bare" en avledningsmanøver for det grusome som skjedde på Utøya. Det tryggeste stedet i verden. Der engasjerte ungdommer, hver sommer, møtes til AUF's sommerleir. Der de lærer om solidaritet, likeverd, om å omfavne forskjellene.  Hvor fellesskap er hovedbudskapet, nettene lyse, gitarene stemt og hjertene brenner for en bedre verden.

Jeg fikk vite om bomben mens jeg kjørte bil.  Jeg forsto det ikke. Bombe? I Oslo? Verden stoppet litt opp. De første jeg tenkte på var mine kjente og kjære i hovedstaden. Jeg tok mange telefoner den dagen. Var alle i sikkerhet? Ja, heldigvis. Med gru så jeg nyhetsbildene som gikk på repeat på absolutt alle nyhetskanaler. Jeg gravde meg ned i nettaviser og oppdatterte meg om det som hadde skjedd på sosiale medier. Jeg gråt, jeg snakket med vennene mine og klemte Nataniel tett inntil meg.

Så kom den første meldingen på Facebook: "Politimann amokk med våpen på Utøya". Hæ? På utøya? Hva er det som skjer? Nye oppdatteringer: "Ikke ring, vi gjemmer oss for politimannen, han skyter på oss". Alt gikk i sakte film. På Utøya? Det kunne ikke stemme! Var dette en spøk? Hvem ville skade ungdommene på sommerleiren. Kjente jeg noen som skulle dit i år? Tusen tanker raste igjennom hodet. 

Bekreftende meldinger ble gitt på nyhetene. Da gikk den grufulle sannheten opp for meg. En gal mann dreper ungdommer. Ungdommer som tilhører samme ungdomsorganisasjon som meg selv. organisasjonen der jeg har tilbragt utallige timer med flotte mennesker. Jeg var sint, lei meg, sjokkert. Dette var jo helt absurd. Jeg ble fylt med avsky da jeg så de stigende dødstatallene. Hvem var denne mannen som kunne utføre disse handlingene? Timene fram til han ble arrestert var grusome. Jeg kan bare forestille meg hvordan det var for de som faktisk var der. Hvilken frykt de må ha følt, men også mot.

Det store spørsmålet jeg stilte meg var: Hvordan skulle vi takle dette grusome. Hvordan skulle vi som enkeltmennesker og nasjon klare dette. Ville vi møte dette med kjærlighet eller frykt?

Tiden i etterkant rører meg fortsatt til tårer. Så mye kjærlighet som ble vist. Nærhet og omsorg. Jeg var stolt og er fortsatt stolt over hvordan vi sto sammen etter hendelsen. Hvordan Jens Stoltenberg viste styrke og omsorg for de som var direkte berørt og for nasjonen. Bildet der han klemmer Eskild Pedersen går verden over fortsatt. Etter 22. juli var det ingen skille mellom "vanlige folk" og de som styrer landet vårt. Det var ingen skille mellom muslimer og kristne. Vi var alle medmennesker for hverandre.

Da jeg la ned blomster ved Domkirken hersket det en slags fred over Oslo. Stemningen var annerledes. Den pulserende storbyen holdt på en måte pusten. I respekt. Jeg sto der sammen med sørgende, gråtende mennesker. Vi var sammen.  Det var vondt, men allikevel så fantastisk å se blomsterhavet, snakke med mennesker fra hele verden som hadde kommet for å vise sin medfølelse.

Jeg husker enda ordene til president Barak Obama: "I dag er det lille landet Norge, det største landet i verden".

Man kan si mye om 22. juli, men dette handler om så mye mer enn politikk. Det handler om samhold, aksept, kjærlighet. Solidaritet.

Så, kjære Anders Bhering Breivik.

Planen din slo feil ut. Den gav motsatt effekt. Du har bragt Norge og demokratioet nermere folket. Vi skal bekjempe din ondskap med mer demokrati. Dine handlinger har gitt oss enda flere engasjerte ungdommer, enda flere ungdommer som ønsker å bidra i samfunnet og gjøre det til et godt og trygt sted og vokse opp. Hvor hudfarge, religion og etnisk bakgrunn er faktorer som kommer i andre rekke.  Et samfunn der medmenneskelighet og omsorg står i høysetet. Der demokratiet får enda større plass.

Vi vil nok alltid minnes dine handlinger - men enda bedre vil vi huske reaksjonen på dine handlinger. Ikke bare i Norge men i hele verden. Ditt navn vil bli glemt. Dine ideer vil bli glemt. Dine tanker vil bli glemt. Ditt vesen vil bli glemt. Vi skal bekjempe dine grufulle handlinger med mer demokrati. 

Jeg hater deg ikke. Hat gavner ingen. Jeg synes bare du er en trist, trist mann.

Tønsberg AUF mistet en flott ungdomspolitiker den regnfulle dagen i juli. 

Hvil i fred, Maria. Dette blogginnlegget er til deg. Jeg tenner et lys for deg i natt. Du gjør himmelen til et vakkert sted. Sov godt.

Kronikk om CI-barns rettigheter til språkelig opplæring etter operasjon. Kronikken er gjengitt i sin helhet her.

Når skal du høre, Kristin Halvorsen?

For kort tid siden ble ni måneder gamle Samuel barn nummer 500 som fikk operert inn tosidig cochlea implantat (CI) ved Rikshospitalet. 

En gledens dag og en viktig milepæl i hørsels-Norge, som viser at vi ligger i verdenstoppen når det gjelder å gi døve barn muligheten til å høre. For det er nettopp det cochlea implantat gjør ? barn får muligheten til å høre. Det er ikke nok å føre en syltynn elektrode inn i et bittelite sneglehus, og vips så hører barnet. CI-barna, som det nå er 500 av i det norske samfunnet, må få kvalifisert lytte- og taletrening for å ha samme muligheter til å utvikle et språk på lik linje med sine jevnaldrende, hørende lekekamerater.

Barn som blir født døve og som skal lære tegnspråk, har en lovfestet rett til språkopplæring gjennom Opplæringslovens paragraf 2.6. Det er kjempeflott! Barn som blir født døve og får cochlea implantat, og som skal lære talespråk, har ingen lovfestede rettigheter til grunnleggende språkopplæring. Det er ikke til å tro, når man ser hvilke ressurser Rikshospitalet har lagt ned for å gi 500 barn muligheten til å høre. Å gi en CI-operasjon til flere hundre tusen kroner, og så ikke gi rett til opplæring etterpå, er som å gi bort en Ferrari uten at nøkkelen følger med.

HLF (Hørselshemmedes Landsforbund) får ukentlig inn henvendelser fra fortvilte foreldre som aller mest i livet ønsker at deres hørselshemmede sønn eller datter skal få den hjelpen de trenger for å kunne utvikle seg i takt med jevnaldrende barn, enten det er i barnehagen eller på skolen. Historiene er mange, og et av fellestrekkene er at hver enkelt mamma og pappa kjemper en innbitt kamp, ofte alene, mot kommunens byråkrati for å få den nødvendige språkopplæringen. Foreldrene bruker all sin tid på å lete i lovverk, skrive brev, prate med saksbehandlere for å sikre barnet den nødvendige oppfølgingen. Hvorfor? Jo, fordi det mangler en lovfestet rett til å lære talespråk. 

Dermed avgjør tilfeldigheter og kommunenes økonomi og velvilje om disse barna skal få grunnleggende språkopplæring eller ikke.

I fjor høst behandlet Stortinget meldingen Læring og Fellesskap. Partiene på borgerlig side foreslo en lovendring som sikrer likebehandling mellom barn som skal lære tegn og barn som skal lære tale. Kunnskapsministeren hadde en historisk sjanse til å fjerne forskjells-behandlingen. Hun lot den gå fra seg.

Kunnskapsminister Kristin Halvorsen opprettholder derfor en politikk som systematisk forskjellsbehandler døve barn som skal lære tegn, og CI-opererte barn som skal lære tale. 

Når kunnskapsminister Kristin Halvorsen mot bedre vitende opprettholder denne forskjellsbehandlingen, kan det bare karakteriseres som språkapartheid.

HLF har, på vegne av CI-barna og deres foreldre, kjempet en årelang kamp for å få lovfestet rett til å lære et språk. Vi gir oss ikke. Når skal du høre, Kristin Halvorsen?

Knut Magne Ellingsen
Forbundsleder HLF

Jeg har hatt noen tanker i hodet de siste dagene som jeg har lyst til å dele med dere. Dere som kjenner meg vet at jeg ikke er redd for å si det jeg mener. Jeg har meninger om mangt og mye. Jeg kan vel kalle meg over gjennomsnttet engasjert i samfunnet. Jeg har vært aktiv i AUF og har sagt meninga mi både lokalt og nasjonalt. Jeg har sittet i paneldebatter, jeg har holdt appeller, vært på landsmøter, gått i fakkeltog, vært aktiv i valgkampen og vært uenig med mine partifeller. Saker som står mitt hjerte nær er skole, miljø, kultur og kvinnepolitiske spørsmål bl a. Første gang jeg satt i en debatt var jeg 13 år, debatten gikk på NRK radio, spørsmålet var spesialskoler eller ikke. Forslaget fra FRP var å bygge spesialskoler slik at alle barn med fysiske og psykiske utfordringer skulle puttes inn i egne skoler. Jan simonsen var enig. Jeg var uenig. Dypt uenig. Jeg er for integrering. - ikke fremmedgjøring. Forslaget gikk ikke igjennom. Heldigvis. 

Jeg er også veldig opptatt av mennesker. Jeg setter pris på mennesker. Det har ikke alltid vært sånn. I lange perioder av livet mitt var jeg redd for mennesker. Jeg måtte trene på å bli trygg på mennesker. Trene på å gi og få nærhet. I dag er jeg voksen. Jeg er ikke lenger redd for mennesker. I hvert fall ikke hele tiden. Jeg har blitt mer bevisst på hvordan jeg tenker og hvordan jeg forholder meg til andre. Da jeg var liten opplevde jeg et kaldt samfunn. Et iskaldt samfunn. Derfor bestemte jeg meg for at jeg ville forandre på dette kalde samfunnet. Jeg ville gjøre det litt varmere. Og derfor ville jeg starte med meg selv. Jeg skulle slutte å være redd. Det tok sin tid - det måtte ta sin tid. Jeg gikk fra å være lukka igjen med store jerndører til å åpne meg mer og mer. Hvordan jeg klarte dette er jeg ikke helt sikker på, men sakte men sikkert ble det bedre og bedre. Jeg startet med å løfte blikket fra bakken og se folk i øynene. Det var skikkelig skummelt! Men til slutt gikk det. Nå kunne jeg ikke gjemme meg lenger. Jeg måtte møte verden! Fysisk nærhet har til tider vært vanskelig for meg. De var neste steg. Jeg trente på å gi og få klemmer. I begynnelsen var det kjempevanskelig. Jeg visste ikke hvordan jeg skulle te meg. Hvor lenge varte en klem? Ville jeg bare merke det? Hvordan avsluttet jeg en klem? Etter hvert fikk jeg dreisen på det. Nå er jeg veldig glad i å gi klemmer - og få dem :-)

Det siste steget som jeg har brukt de siste årene i livet mitt på er å fortelle de menneskene jeg har rundt meg hva de betyr for meg. At jeg setter pris på dem. Tidligere bare kjente jeg på følelsen uten å si det med ord. Men nå har jeg begynt å si det høyt. Jeg synes det er viktig. Det er kjempeviktig å fortelle hva noen betyr for deg. Jeg har et inntrykk av at vi kan være litt redd for ordene. De blir så faste. Fysiske når de er sagt. Ordet fanger. Men hva er vi redd for? Misforståelser. Når fortalte du sist til noen at du er glad i dem f eks? Vennene mine får ofte høre at jeg er glad i dem :-D Men det er ikke sånn at jeg slenger det ut av meg i hytt og pine. Jeg sier det når jeg føler for det.  Sier jeg det, så mener jeg det. "Jeg er glad i deg".  Jeg setter pris på deg. Jeg liker deg. Du er et fint menneske. Hva er farlig med disse ordene? Ingenting. Det er mye takknemlighet i ordene.  Takk for at du er en del av livet mitt. 

Det handler om å se hverandre. Løfte hverandre frem. Mitt ønske er at vi kan legge misforståelser og frykt til side og bare ta i mot det som blir gitt. 

Jeg er opptatt av at de rundt meg skal ha det bra. En måte å bidra til dette på er å ikke være redd for å fortelle hva de betyr for meg. Derfor vil jeg fortsette med å si "jeg er glad i deg." Jeg er glad i vennene mine - jeg vil at vennene mine skal ha det bra. 

For en stund siden våknet jeg til en sms med følgende ord: "Vil bare ønske deg en fin dag, og si at jeg er veldig glad i deg". Jeg sto opp med et smil den dagen. I tillegg var det i en periode hvor ting var ganske kjipt. Personen som sendte denne sms'en hadde ingen anelse om at jeg hadde det kjipt, men meldingen kom på akkurat rett tidspunkt. Det er de små tingene som betyr mest. 

Så derfor skal mitt bidrag til et varmere og mer inkluderende samfunn være at jeg forteller menneskene i livet mitt hva de betyr for meg. 

Jeg er glad i deg :-D

Skal ikke se bort i fra at det kommer et par appeller og leserinnlegg fra denne kanten heller altså :-D 

Skal bare sende noen sms'er til vennene mine først :-)

Musikk er en veldig stor del av livet mitt. Jeg hører på musikk hver eneste dag. Hvis det skulle være en dag hvor det IKKE skjer, så føler jeg at det er noe galt. :) Jeg hører på musikk uansett hva slags sinnstemning jeg er i. Tenkte jeg skulle la dere få et innblikk i hva slags musikk jeg hører på og har hørt på opp igjennom tidene :)

Camillas sinna-musikk: 

Denne hører jeg på når jeg er sinna. Helst kombinert med noe vasking og rydding - på høyt volum :-D

Denne hører jeg på når jeg er oppgitt over noe - med et lite snev av ironi og humor :-D

Et lite sleivspark til Bush-admenistrasjonen der, altså...;)

Camillas Glad-musikk:

Denne blir jeg alltid glad av :)

Og denne:

Hvis du vil sjarmere meg, så sett på denne! Jeg blir garantert sjarmert!

 Camillas deppe-musikk: Maria Mena, Ingen over, ingen ved siden! Jeg kunne ha skrevet tekstene sjæl for å si det sånn :p

Melissa Horn.....

Camillas Nerde-musikk: Jepp, har noen sære sider også...

Camillas stearinlys-musikk:

Camillas slappe av-musikk:

Denne er helt nydelig:

Camillas LIVE-opplevelser:

Her var jeg! Helt fantastisk!

Og her :-D

Camillas guilty pleasures:

JA, jeg veit det...driiitflaut....

Mmmhmmmm....jadda...

Da har dere fått et lite innblikk i min musikkverden :-D

God lytting! :)

Klokken er 22.58 og jeg er nostalgisk på en lørdagskveld. Stillheten har senket seg over huset og tonene fra Josh Groban's musikk strømmer ut av høytalerne på pc'en min..."Thankful" heter sangen jeg hører på. Det får meg til å tenke. Jeg tenker på alt jeg har i livet mitt som jeg takknemlig for. Dette blogginnlegget skal vies til takknemligheten.

Familien min: Tusen takk for at dere alltid er der. Tusen takk for at dere alltid har gode klemmer å gi bort (Noe av det beste jeg vet er gode klemmer). Tusen takk for all støtte og oppmuntring, takk for lun humor og masse, masse kjælighet.

Vennene mine: Tusen takk for at dere er der! Tusen takk for at jeg kan le sammen med dere, tusen takk for at dere gir av dere selv, kommer med gode råd, ærlighet og gode smil.

Nataniel: Fine gutten min. Tusen takk for at du viser styrke og pågangsmot, tusen takk for at du får hjertet mitt til å smelte, tusen takk for at du elsker livet! Jeg elsker deg!

Tusen takk for håpet. Tusen takk for at det alltid er der! 

Tusen takk for motgangen! Uten motgangen hadde jeg ikke vært der jeg er i dag. Tusen takk for at jeg har en livserfaring som ikke bare inneholder solskinn, det har gjort meg til et sterkere menneske. Det gjør at jeg har et ønske om å gjøre en forskjell.

Dette ønsket er ekstra sterkt i kveld. Hvorfor vet jeg ikke. Det bare er der. Det er viktig og sterkt tilstede. 

Jeg kan ikke forandre verden - i hvert fall ikke alene. Men jeg kan bidra med mitt. Jeg kan gjøre en forskjell i den skalaen jeg makter. Forhåpentligvis berører det et hjerte eller to. Det er ønsket mitt - gjøre verden til et litt varmere sted. Det er kanskje naivt og utopisk tankegang, men hvis ingen tenker sånn kommer vi ingen vei.

Derfor er jeg kjempetakknemlig for alle dere der ute som tør gjøre en forskjell. Jeg har en drøm om at verden kan være et sted hvor vi er varmere mot hverandre. Hvor vi er flinkere til å se hverandre og løfter hverandre frem. Det nytter! 

Vi kan alle lære av hverandre - hvis vi åpner opp for det. 

Å gi og få kjærlighet er ikke farlig - kan kanskje til tider være litt skummelt, men det er ikke farlig. 

Jeg vet ikke helt hva jeg kjenner på i kveld..om det er nostalgi, tristhet eller den følelsen jeg alltid får når noe er i foranfring. Jeg kjenner det alltid på kroppen når noe er i forandring. Jeg blir trist selv om forandringen er av det positiv art. Jeg trer ut av det gamle og inn i noe nytt, det er skummelt, men fint :)

Det mest fremtredende er allike vel takknemligheten - og den skal jeg ta vare på :)

Sender en klem til alle som trenger det i kveld :)

Har endelig begynt å skrive igjen! Hurra, og klapp på skulderen til meg. Jeg sier endelig fordi jeg har hatt et opphold på nesten et år. Jeg har rett og slett ikke klart påkjenningen det er å sette seg inn i alle minnene, følelsene og opplevelsene som kaper grunnlaget for boka mi.

Jeg ble mobbet i ti år. Fra første dag i første klasse til jeg gikk ut av ungdomsskolen. Jeg har byttet skole tre ganger. Jeg har opplevd fysisk og psykisk mobbing. Jeg har blitt spytett på, banket opp og trakassert på daglig basis. Jeg har opplevd å være for syk til å gå på skolen. Jeg har opplevd trusler, telefontrakassering og ignorante lærere. Jeg ble mobbet igjennom hele barneskolen uten å få nevneverdig hjelp. På ungdomsskolen forsøkte de å hjelpe meg, men jeg var for redd til å ta i mot. Jeg stolte ikke på noen. Jeg stolte ikke på meg selv. 

Dette skriver jeg om i boka mi. Jeg forteller min historie, hvordan jeg opplevde å ikke bli hørt. Jeg beskriver hvordan det var å miste alt av selvtillitt og håp om en bedre hverdag. Jeg beskriver hvordan jeg hver dag kjempet en kamp mot frykten, kvalmen og svimmelheten.  Jeg forteller om hvordan jeg i ungdomssårene slet med selvmordstanker, angst, depresjon og frykt. 

Men jeg forteller også om min fantastiske familie, den  vennen som jeg til slutt turde slippe inn på meg og som ikke var redd for mine mørkeste følelser. Jeg forteller om veien ut av det vonde, hvordan jeg klarte å snu mine opplevelser til noe positivt. Jeg forteller om lyspunktene som var der til tross for en hverdag med mobbing og ensomhet. Jeg forteller om mine vanskligheter med å slippe mennesker inn på meg - og hvordan jeg har det i dag. 

Så hvordan har jeg det i dag?

Jeg har det bra. 

Jeg er en overlever. Jeg har kommet meg igjennom alt det vonde. Nå ser jeg det som har hendt i et nytt lys. Ja, jeg kan faktisk strekke meg så langt at jeg kan si at jeg er takknemlig. Jeg er takknemlig for at jeg har blitt et menneske med innsikt, refleksjon og håp. Jeg tør påstå at mine opplevelser har gjort meg til et godt medmenneske. Jeg har evnen til å se de rundt meg. Jeg har evnen til å sette meg inn i andres situasjon. Jeg har evnen til å engasjere meg, jeg har en sterk rettferdighetssans og jeg tør si i fra hvis jeg opplever urettferdighet.

Jeg har fortsatt dager som er vonde, jeg har fortsatt dager hvor ordene jeg fikk høre på ungdomsskolen hjemsøker hodet mitt. Jeg har fortsatt dager hvor jeg bare gråter, men de høres heldigvis til sjeldenhetene. Men de forsvinner ikke. En del av det vil alltid være der, men jeg vet at mitt tankesett er med på å utgjøre utfallet av vonde dager. 

Så hvordan overlevde jeg?

Håpet.

Jeg hadde alltid et håp i hjertet mitt. Håpet og kjærligheten. Kjærligheten til livet. Til familien min. Til meg selv.  Jeg visste at en dag ville dette være over. En dag ville jeg kunne stå der med hevet hode og styrke nok til å legge dette bak meg. Denne boka er en del av det hele. Min historie er ikke hyggelig, men den trengs. Både for meg og samfunnet. Jeg trenger den for å kunne forstå meg selv - samfunnet trenger den fordi mobbing er et av de størte samfunnsproblemene vi har i Norge den dag. Blir vi noen gang kvitt det? 

Jeg vet ikke.

Her er i hvert fall mitt forsøk på å øke bevisstheten rundt problematikken.

Så nå skal jeg gjøre jobben min, skrive ferdig "Et barn under stjernene". Håper at den når ut til de som trenger den. Kan den hjelpe bare EN person er jobben min gjort!

For jeg har fortsatt håpet.

Og kjærligheten.