Om pupper og biff. (Og feminisme).

Jeg har ikke alltid visst at jeg er feminist. Selv om jeg har vært det så lenge jeg kan huske. Da jeg var yngre hadde jeg ikke noe ord på det. Jeg bare visste hva som jeg følte var riktig for meg. Jeg visste hva jeg sto for, hva jeg mente var viktig og hva slags saker jeg ønsket å kjempe for. I dag kaller jeg meg feminist. For det er det jeg er. Da jeg var 16 år sneik jeg meg inn på Narvesen og kastet alle pornobladene jeg kunne finne i hyllene rett i søpla. Jeg målte midjemålet på prøvedukkene på H&M og skrev leserinnlegg om det, jeg holdt appeller for kvinners rettigheter på politiske møter og jeg gikk i 8. mars-tog.

Jeg sniker meg ikke lenger inn på Narvesen, ikke løper jeg rundt med målebånd på H&M heller, men jeg snakker fortsatt høyt og ofte  om kvinners rettigheter.Om å få lov til å bestemme over sin egen kropp, at vi skal få lov til å tjene like mye som menn, at jenter ikke MÅ kles i rosa bare fordi de er jenter, at jenter skal føle seg trygge på gata selv om de går alene etter det har blitt mørkt, at vi ikke skal behøve å putte silikon, botox og rompeinnlegg i trusa for at vi skal kunne føle oss vakre. At kvinnelige skuespillere skal kunne spille sterke hovedroller også etter fylte 40 år,  

Men jeg snakker også høyt om at menn skal få lov til å ta ut pappaperm, at de skal få lov til å tilbringe mye tid sammen med barnet sitt. At menn ikke skal behøve å gå på "mannekurs" for å bli mer "menn" for å føle seg gode nok. At det er helt greit at gutter leker med dukker, på lik linje med at det er helt greit at jenter leker med biler og traktorer. Jeg snakker høyt om at det er flott at gutter lærer seg å spille teater eller et musikkinstrument uten at det skal være "flaut og jentete". Jeg leste en artikkel for en stund siden om gutter som mobbes fordi de ønsker å lære seg å spille gitar. Dette snakker jeg høyt om, for dette er ikke greit.

Jeg får ofte spørsmål om hvorfor jeg er feminist. Hvordan jeg oppfører meg og hva det egentlig dreier seg om. Jeg er hverken sur, bitter eller "mannehater." Jeg smiler og ler det meste av tiden, jeg har masse selvironi og ikke hater jeg sex heller. 

For det er ikke det feminisme handler om. Feminisme handler om like rettigheter mellom kjønnene. At vi ikke skal puttes i boks på grunnlag at vi er kvinner og menn. Det handler om likeverd. At kvinner og menn er like mye verdt. At vi skal ha samme muligheter til utdanning, jobb, lønn, at vi skal behandle hverandre med respekt. Det handler om medmenneskelighet. At vi også setter pris på hverandres forskjeller.

Men trenger vi feminisme da? For meg er det ikke noe annet alternativ. Ja, feminisme trengs.

Senest i dag kom jeg over en artikkel på www.side3.no 

"TIDENES GUTTETUR?"

Bare tittelen fikk meg til å reagere. En tur tydligvis forbeholdt gutta? Tidenes tur til og med?

Videre i artikkelen kunne jeg lese om en pakkereiseløsning til Budapest - som helt riktig var forbeholdt gutta. Igridiensene? Alkohol, våpen og strippeklubb. Artikkelen følger en gjeng med gutter, som ikke har truffet hverandre før, på tur. La meg sitere:

"Budapest har alt et kulturhjerte kan begjære. Men ingen av disse stoppestedene står notert på vår helgeplan. Kirker og museer er blitt byttet ut med våpen, damer og alkohol. Alt en guttetur kan begjære." 

Jaha? Er våpen alkohol og damer alt en mann vil ha? Er det alt "en mann kan begjære"? Allerede her puttes begrepet "mann" i en boks som etter min syn rommer fryktelig lite spennvidde, refleksjon og sympati. 

Jeg siterer videre:

"Om 'Biff og bryster' er Pissups (reiseselskapet) falggskip må skyting med diverse våpen være flaggbæreren. Kalsnijkov-maskingevær og Magnum - og Glock-pistoler står på progrmmet. Etter noen raske øl i hotelbaren, blir vi hentet i en minibuss som skal ta oss til skytebanen."

Jeg spør meg selv om dette er sant - om dette er en parodi, men nei, dette er alvor. Dette er seriøst. En pakketur for gutta.

Artikkelen avsluttes med:

"Men til tross for lite søvn, mye alkohol og  enda flere nakne damer, er det en fornøyd gjeng som setter seg i taxien til flyplassen."

Heldighvis kan jeg ane et snev av ironisk distanse i journalistens tekst. Men allikevel beskriver dette en forestilling av hva menn vil ha. Alkohol, slytevåpen og objektifiserte kvinner. Dette er skremmende. Og trist. Artikkelen inneholder også noen lite hyggelige bilder av nakne kvinnekropper på jobb. 

Hva gjør dette med oss. Hva slags syn får vi på hverandre. Hvorfor fremstilles menn på denne måten. Som kåte "dyr" hvor toppen av lykke er å få skyte med et maskinvåpen mens en naken kvinne gnir seg inntil seg? Dette er med på å bygge opp under fordommene om menn (og kvinner). Det skal ikke være sånn at uten dette "behovet" så er du ingen "ekte mann".

Dette snakker jeg høyt om. Dette snakker jeg mye om. 

For feministiske tanker og ideer trengs. Fortsatt.

Det er snart 8. mars. Da skal jeg gå i tog! For kvinner og menns rett til å kunne være seg selv uten å bli satt i bås.

 

Hvis du vil lese artikkelen, kan du lese den her: http://www.side3.no/tidenes-guttetur%3F/5158199.html

 

"Ekte helter stiller opp for dem som er svakere enn seg selv!"

Det er barnas dag på Saga kino i Oslo. Lobbyen oversvømmes av popcornknaskende små mennesker, de gleder seg! Noen skal se Mormor og de åtte ungene, andre skal se Monsteruniversitetet. Jeg kjøper kinobillett i kiosken. "Skal du ha en eller to billetter?" spør jenta bak kassa. "En", svarer jeg. Det er roligere nede i underetasjen på kinoen og jeg setter meg i en sofa og leser i magasinet "FILM". Jeg er midt i en artikkel om filmen "Pionér" da en liten stemme avbryter tankene mine: "Hei! Hvilken film skal du se?" Stemmen tilhører en liten gutt, han er vel kanskje rundt åtte-ni år. "Jeg skal se De tøffeste gutta" svarer jeg. "KULT, det skal jeg og" Den lille gutten har stjerner i øya og munnen full av popcorn. Vi går sammen inn i kinosalen og setter oss på hver vår rad.

Jeg har gledet meg til denne filmen lenge - fordi jeg veit at det er en viktig film, men jeg veit også at den er original, modig og nyskapende. Det jeg ikke hadde noe som helst anelse om var hvor hardt filmen skulle treffe meg - rett i hjertet! En halv time ut i filmen har jeg allerede grått mange tårer, jeg har smilt, ledd og blitt opprørt! Filmen håndterer et vanskelig tema - et tema som fort kan bli kleint og moraliserende. Å skape et spennende og nytenkende filmunivers om mobbing er en hard nøtt og knekke. Men skaperne av denne filmen har klart det med glans. Filmen er en komedie (Ja, en svart komedie om mobbing). Men tematikken håndteres allikevel med stor respekt og alvor. Filmen bagatelliserer ikke, og for meg som publikumer er dette spesielt viktig. Balansen mellom humor og alvor er i mine øyne helt perfekt (Den kunne faktisk ikke vært bedre!!).

Det gjør vondt langt inn i sjela å følge hovedpersonene Modulf og Lises reise og utvikling igjennom filmen. Fordi det er smertelig gjenkjenbart. Deres samspill treffer en nerve i meg som vanskelig kan forklares. I kinosalens mørke tenker jeg tilbake på min egen barndom og skolegang. Hvordan jeg igjennom flere år forsøkte å finne fram til min egen superhelt i meg selv. Men selv om det på mange måter gjør "vondt# å se denne filmen slår det meg hvor rørende historien blir fortalt. Filmen har en unik hjertevarme, den er ærlig og ekte. Jeg tror på skuespillerne og jeg tror på historiene deres, jeg tror på Modulfs sårbarhet og Lises frustrasjon. (Filmen har noen scener som er helt magiske). Sjelden har jeg sett så flinke og dyktige barneskuespillere! (STOR kred på regi!!). 

Musikken i filmen gir de forskjellige scenene og historien dybde. Den gir en fin balanse mellom det humoristiske og alvorlig og såre. Det første jeg tenkte da jeg hørte musikken for første gang var at dette lett kunne sklidd rett inn i en Tarantino-film! Musikken gir tilskueren en distanse og en nærhet på de riktige stedene. Den får frem humoren (Superhelt-temaet er helt fantastisk!) og det triste. Musikken førte til store krokodilletårer hos meg flere steder i filmen!

Jeg kan med hånda på hjertet si at dette er en av de sterkeste filmene jeg har sett på veldig lenge! Og at det i tillegg er en barnefilm/familiefilm gjør det ekstra spesielt. De tøffeste gutta tar barna på alvor! Barn er kritiske, de godtar ikke hva som helst. Denne filmen er hverken søt, klissete eller koselig! Den er tøff, kul og nytenkende. Den undervurderer ikke og er ærlig i hvert eneste bilde. Den er jordnær og sjarmerende (Jeg likte dette spesielt godt!) Og det at Lise-karakteren snakker vinstra-dialekt er helt nydelig!

Da rulleteksten gikk og jeg prøvde å sortere ut alle følelsene mine rundt denne filmen var det en tanke som slo meg: Dette er høstens viktigste barne og familiefilm! Er det en film som fortjener høye seertall så er det denne! Jeg håper at så mange som mulig tar turen på kino og ser denne filmen! Jeg tror den kan hjelpe MANGE barn som ikke har det så greit på skolen.Mange kan kjenne seg igjen i historien.

Det er ikke ofte jeg ser filmer som setter seg så til de grader fast som denne. Jeg gråt fortsatt på vei ut av salen og jeg måtte ha en liten stille stund for meg selv før jeg gikk ut i verden igjen! Dette er en film jeg kommer til å gjemme i hjertet mitt. Den er en liten skatt som betyr så mye mer en hva jeg kunne forestilt meg på forhånd. Jeg var OVERHODE ikke forberedt på hva den utløste av følelser.

Jeg vil rette en STOR takk til alle som har bidratt til at De tøffeste gutta ble en realitet. Dere har gjort en helt fantastisk jobb! TAKK!!

En spesiell takk til Christian Lo (Regi) Trine Aadalen Lo (Produsent) og Eirik Myhr (Score). Den norske filmbransjen trenger mennesker som dere!!

På vei ut av kinosalen møter jeg den lille guttemn igjen. Jeg spør han hva han synes om filmen: "Jeg syntes den var SKIKKELIG KUL" sier han. "Men egentlig også litt trist - det er viktig at vi er snille med hverandre, og dessuten er det sikkert SKIKKELIG KULT å være superhelt!" 

Jeg går derfra med smil i hjertet og tenker at denne filmen vil skape mange superhelter!

Oslosola tar imot meg og jeg er en stor kinoopplevelse rikere! :)

Kjære, Nataniel. (Et brev skrevet fra mammahjertet.)

 

Jeg vil gjerne skrive dette brevet til deg, fordi jeg elsker deg og jeg er mammaen din. Det er en del ting som jeg gjerne vil at du skal vite. Noe av dette kan kanskje virke ubetydelig nå, men det ubetydelige kan også bli viktig med tiden.

1. Du er høyt elsket. Glem aldri at du bor i hjertet mitt. Du er uendelig høyt elsket. Jeg har elsket deg helt fra første gang jeg fikk vite om deg. Det er en kjærlighet som er vanskelig å beskrive med få ord. Jeg husker så godt første gangen du kikket opp på meg med kloke, store øyne. Det er et stort øyeblikk som jeg har tatt vare på i hjertet mitt.

2. Jeg vil alltid være der for deg. Uansett når du trenger meg vil jeg være der. Du kan alltid komme til meg, uansett hva det måtte være. Jeg vil gi deg råd om du trenger det, en klem når livet er vanskelig og et trygt sted å være når du går deg bort. 

3. Jeg respekterer deg. Jeg respekterer deg som menneske, jeg respekterer følelsene dine, valgene dine og alt du er. Vær god med de du har rundt deg. Vis godhet i ord, gjerninger og handling.

4. Jeg har tro på deg. Jeg har tro på at du kan klare det du vil, jeg har tro på at dine talenter kan gjøre verden bedre. Jeg har tro på din integritet og din styrke.

5. Jeg lover å gi deg rom til å utvikle dine talenter. Jeg lover å hjelpe og støtte deg så godt jeg kan. Inspirere deg, heie på deg og gi deg nok trygget til å tro på deg selv.

6. Vær glad i det mennesket du er. Du er fantastisk. Vær glad i hele deg selv. Personligheten din, humøret ditt, kroppen din. Du er god nok!

7. La aldri noen fortelle deg at "det klarer du ikke". Vis dem det motsatte. Behandle dine medmennesker med godhet, ydmykhet og respekt. Du kan kalre det du vil, sett deg mål og jobb mot målene dine. Vær bevisst og sta.

8. Vis respekt og kjærlighet for verden og alle som lever her. Alle mennesker har en verdi uansett hudfarge, legning, religiøst ståsted. Det finnes ingen "oss" og "dem". Vi lever alle på samme klode og må vise respekt for hverandre.

9. Si det du mener. Engasjer deg. Godta ikke urettferdighet. Ta vare på de som er "svakere" og mindre enn deg. Klarer de ikke heve sin egen stemme. Vær en stemme for dem.

10. Gi klemmer: Klemmer er viktig, klemmer er bra! Men husk: Klemmer skal gis - ikke tas! Respekter andre menneskers personlige rom.

11. Gi komplementer. Hvis du synes nioe eller noen er bra - fortell dem det. Ikke vær redd for å vise godhet og engasjement for andre mennesker.

12. Fortell dem du  har rundt deg at du er glad i dem. Det er viktig. Tre ord som betyr så mye! "Elsk meg mest når jeg fortjener det minst - da trenger jeg det mest."

13. Vær positiv. Husk å fokusere på det positive. Smil og le mye. Ikke ta livet så alvorlig. Kos deg, lek, syng, dans og opplev.

14. Ikke vær redd for å vise følelser. Det er lov å være lei seg, det er lov og være sint og iriitert. Det er lov å gråte. Tårer er et tegn på styrke. Tårer kan fortelle et annet menneske at "nå trenger jeg hjelp, støtte og oppmuntring." Og vise sårbarhet er helt greit og helt nødvendig.

Til sist vil jeg fortelle deg dette:

Du er klok
Du er snill
Du er følsom
Du er sterk
Du er kreativ
Du er morsom
 Du er sta (og det er bra)
Du er smart
Du er vakker

Jeg elsker deg!

Klem fra mamma. 

"Jeg liker Norge, men Norge liker ikke meg."

Tirsdag kunne vi våkne opp til nyheten om Neda og hennes familie som ble tvangsutsendt av landet. De ble vekket av at politiet knuste vinduet på døra deres med en lommelykt for å kunne låse seg inn på asylmottaket de oppholdt seg på. De sov. Politiet kom nemlig kl 01.30. Midt på natten. 

"Dere må kle på dere", sa politiet. "Dere skal reise nå". 

Ingen kan forestille seg frykten, angsten og alle tankene som sikkert for igjennom hodene på de fire barna og deres foreldre i det sekundet de forsto hva som foregikk. 

Norge. Trygge, gode Norge. Det eneste landet barna kjenner til. De har en trygghet til landet vårt. De føler seg TRYGGE her. FØLTE seg trygge her. Men vi har ikke plass til dem. Vi sender dem ut. De er ikke velkomne her. De er et samfunnsproblem. Et økonomisk problem. Et problem som vi sender videre til noen andre. Så er det ikke vårt problem lenger. 

Neda og hennes familie ble sendt ut av Norge - til en fremtid og et land som er asosiert med frykt, usikkerhet, angst. De vet ikke hva som venter dem. Men det er ikke vårt problem. Vi gjør bare vår plikt. Det som er rett. Ikke skyld på oss. Det er ikke vi som er de slemme. Det er ikke vi som har oppgitt falsk identitet for å komme inn i et land der du slipper å være redd for å bli forfulgt og drept. Et land der du kan skape en god fremtid for barna dine - gi dem en trygghet som du ikke kan klare å gi dem i hjemlandet.

Ikke skyld på oss.

Ingen ØNSKER å være på flukt. Ingen ØNSKER å forlate landet sitt. Ingen ØNSKER å oppgi falsk identitet for å kunne få oppleve trygghet og frihet. Dette er desperate handlinger. Handlinger gjort for å beskytte sine barn, sin familie og sine liv.

Som mor til en liten gutt gråter hjertet mitt for Nedas mamma. Det gråter for hennes angst, frykt og usikkerhet. Jeg kan ikke en gang begynne å sette meg inn i hvordan det må føles å bli satt på et fly uten å ane hva som skal skje, hva som møter deg og barna dine  når du kommer tilbake til landet du flyktet fra. Et land du ikke har vært i på 10 år. Et land barna dine ikke føler noen tilknytning til. Hjertet mitt gråter for barna. De snakker bedre Norsk enn arabisk. De er født i NORGE. De er født i verdens beste land.

Men det er ikke vårt problem. Ikke skyld på oss. 

Hva har skjedd med oss? Hvor er vi på vei hen? Hva har SKJEDD med oss når vi kan plante frykt i små barns hjerter ved å knuse ruter midt på natten. Sende dem ut av landet uten mulighet til å få prøvet saken sin for retten? Hva har skjedd med oss? Det finnes ikke NOE verdig ved å sende små barn på flukt. Igjen. 

Hva ønsker vi å formidle til barna våre? Hva slags menneskesyn ønsker vi å lære dem? Hva skal jeg si til min kjære syv år gamle gutt når han gråtende spør om hans beste venn også skal bli sendt ut av landet siden Neda har blitt sendt ut av Norge?

"Har vi ikke plass til alle barn, mamma?"
"De kan godt få lov til å låne lekene mine, mamma."
"Kqn de bo hos oss mamma?"
"Hva kommer til å skje med bestevennen min, mamma?"

Hva skal jeg svare? Hva skal jeg si til min syv år gamle gutt som på brutalt vis får se at ETT menneskeliv har større verdi enn et annet. En åpenbaring som rokker ved hele hans virkelighet og forståelse av verden.

"Men vi må jo ta vare på alle mennesker og dyr, mamma. Det er superviktig. Det er det som gjør at vi kan ha det bra alle sammen."

Ja det ER viktig. Det er viktigere enn noe annet.

Jeg har i løpet av de siste dagene tenkt på hva jeg ville sagt til Neda og hennes  familie. Hva jeg ville sagt og gjort hvis jeg fikk mulighet. For hva sier du til et barn som ikke er velkommen i verdens beste land.

Kjære Neda.

Unnskyld. Jeg beklager fra innerst i hjertet mitt. Jeg skulle så inderlig ønske at jeg kunne fortelle deg at alt skal gå bra. At du er trygg. At du er trygg her hos oss. 
Kjære Neda, jeg skulle så inderlig ønske at du kunne få lov til å vokse opp her - at du kunne få beholde vennene som du har fått her. At du skal få lov til å føle deg som en del av vårt samfunn, at du skal få lov til å føle deg som en del av Norge.
Kjære Neda. Takk for at du er den du er. Takk for at du forteller din historie og takk for den enorme styrken du og din familie viser.
Kjære Neda. Du har en verdi. Du er elsket. Av mange.
Kjære Neda. Tilgi oss. Tilgi vår dumskap, vår kynisme og egoisme.
Jeg forstår deg om du ikke klarer det. 

"Jeg liker Norge, men Norge liker ikke meg".

Jeg håper Norge sover godt i natt.

Yellow polka dot bikini....


She was afraid to come out of the lockershe was as nervous as she could beshe was afraid to come out of the lockershe was afraid that somebody would see
Two three fourtell the people what she wore
It was an Itsy Bitsy Teenie Weenie Yellow Polka Dot Bikinithat she wore for the first time todayan Itsy Bitsy Teenie Weenie Yellow Polka Dot Bikiniso in the locker she wanted to stay
Two three fourstick around we'll tell you more
She was afraid to come out in the openso a blanket around her she woreshe was afraid to come out in the openand so she sat bundled up on the shore
Two three fourtell the people what she wore
It was an Itsy Bitsy Teenie Weenie Yellow Polka Dot Bikinithat she wore for the first time todayan Itsy Bitsy Teenie Weenie Yellow Polka Dot Bikiniso in the blanket she wanted to stay
Two three fourstick around we'll tell you more
Now she's afraid to come out of the water
and I wonder what she's gonna do
Now she's afraid to come out of the water
and the poor little girl's turning blue

(Brian Hyland). 
 

 Ja, så er hælvete i gang! Jepp! Mas og kjas, stress og styr! Det nærmer seg sommer og da skjer det! Det er som en irriterende mygg, eller som en veps, for å være mer nøyaktig. Den har bare ventet på rett tidspunkt for å komme frem fra dvalen sin!

Bikinikropp, hvisker den...den summer...bikinikropp..bikinikropp! Jeg prøver irritert å vifte den vekk fra øregangene mine, hvor den har sneket seg inn med et utspekulert glis. Tror den har hoggtenner også, faktisk! Ååh, drit i det da, glefser jeg tilbake. Det hjelper ikke noe særlig. Den henter nemlig vennene sine. Vennene til vepsen er mye større enn vepsen sjæl. Og det er mange av dem.  BIKINIKROPP...BIKINIKROPP.....De hvisker ikke lenger, de knurrer!

DRIT I DET DA, gauler jeg, mens jeg løper og henter sprøytemiddel og sprøyter vilt rundt meg!

Saken er den at den såkalte bikinikroppenr ikke er noe for meg. Det har jeg innsett for lenge siden. Eller jo, jeg har jo faktisk en bikinikropp. Alle har jo det. Alle kan jo gå i bikini. Det er bare å ta på seg en bikini, det - VIPS - bikinikropp!

Men noen har bare bestemt at en BIKINIKROPP, den EKTE bikinikroppen skal se sånn og sånn ut. Og hvis du mot formodning (Gud forby) ikke skulle passe inn i boksen, så kan du jo bare lese VG eller Dagbladet, eller KK, eller I form, eller mamma (Men da skal man jo helst ha født et barn - for da er det det IRRITERENDE babyfettet som skal bort, selvfølgelig), og få en grundig innføring i hvordan komme i superform på BARE fem uker! Lett som en plett. Svisj, svisj..så ser du driiitbra ut! 

Hvis jeg fikser meg en bikinikropp på fem uker blir jeg sikkert superlykkelig! Hurra! Da forsvinner alle mine bekymringer, da banker sikkert lykken på døra mi og sier: Hei, du, Camilla! Så lekker du er, vil du være med ut å leke? Ja, da ordner hele livet seg for meg! Eller vent: Jeg har jo fortsatt potetnesa mi, da! Shitt, den hadde jeg glemt! Pokker og! Da kan jeg visst ikke være med ut å leke allikevel! FAEN!

Altså, hvorfor kan ikke folk bare få være folk da? Hvorfor er det bare EN norm som skal definere hva som er fint og vakkert? Hvorfor kan ikke vi mennesker godta og akseptere at vi er forskjellige. Vi kommer i mange forskjellige former og fasonger - herregud, hvor flott er ikke det? :) Kropp er kropp - og kropp er fint, uansett om du ser sånn eller slik ut. Like greit å bli venn med den først som sist :)

Ja, det er lettere sagt enn gjort, tenker du kanskje. Det er sant det. Lettere sagt en gjort. Men det fine er at man kan begynne i det små da. Starte med å tenke positive tanker om seg selv. Tenke at jeg er faktisk god nok, jeg er et bra menneske, jeg betyr noe i verden, jeg kan bidra med noe. Jeg kan gjøre gode ting. Både for andre og meg selv!

Hva skjedde med å sette pris på hverandre av den enkle grunn at folk er folk?

DU ER BRA! :-D Uansett. Husk det.  Godt selvbilde kommer innenfra - indre styrke kommer innefra. Noen ganger tar det lang tid å finne den i seg selv, noen ganger går det lettere. Det viktigste er å trives i seg selv, i sitt eget liv og slutte fred med seg selv. Mennesker som har gjort det er de vakreste jeg vet om. Det synes på hele utstrålingen deres. Jeg ser det i øynene deres og smilet deres. DET er vakkert! :)

Smil, le, spis med god samvittighet, ta det med ro, nyt livet, les bøker, se en god, film, syng, dans, jogg deg en tur hvis du har lyst, snakk med folk, gi en klem, tørk tårene til en venn, lek, ha det gøy, ikke stress. 

Og først og fremst slapp av!

Du er flott!

Det ideelle idealet...(Om kropp og sånn).

 Orker vi mer gnål om kropp om idealer? Begeret mitt er i hvert fall på vei til å fylles. Til randen. Så en dag skjedde det noe som gjorde at jeg tenkte: Jaggu er vi ikke ferdige med dette enda da? 

Dette skjedde. Sånn ca. 

Jeg sitter i en kantine. Sammen med mange andre mennesker. Dette er mennesker som jeg kjenner til. Ja det er riktig å si, for jeg kjenner dem ikke godt. Det inntas lunsj. Ved siden av meg sitter en mann. Jeg vil si han er en ung mann. Han spiser lunsjen sin. I ro og fred. Denne dagen har kantinepersonalet slått til med dessert i tillegg til den vanlige lunsjen. Praten går lett. vi snakker om mangt og mye. Og så kommer den. Kommentaren. En forholdsvis harmløs kommentar. Jeg ville vel egentlig ikke legge så mye i den, hadde det ikke vært for at det ikke er første gang jeg er vitne til en slik kommentar i løpet av de par ukene vi har delt lunsjbord og kantine.

"I dag har de dessert også. KAKE til og med!! DA blir du vel glad, KNUT!" (La oss kalle mannen for Knut). 

Ja, for kommentaren er myntet på mannen ved siden av meg. Han ser opp fra maten sin. Jeg ser opp fra maten min. Jeg kan se at kommentaren gjør Knut perpleks. Litt rar. Han ler en litt sånn rar latter.  Ikke en sånn "HAHA, dette var morsomt"-latter, men en latter som kveles litt. 

Resten av bordet vi sitter ved bryter ut i "HAHAHAHA! Dette var morsomt"-latter. Knut ler ikke lenger. Jeg ler ikke i det hele tatt. Jeg føler meg rett og slett litt utilpass. Føler at stemningen forandres litt. Jeg vil kalle det en "Alle mot en"-stemning. 

Som sagt er det ikke første gang jeg er vitne til slike kommentarer i løpet av de to ukene vi har tilbragt sammen. Det har vært mange av dem. Ment som morsomheter, syrligheter, kommentarer med sarkastiske undertoner. 

Jeg sa ingenting ved lunsjbordet - selv om jeg tenkte på å gjøre det. Si noe forsvarende. Gi uttrykk for at jeg ikke syntes noe om "morsomhetene". Men jeg sa altså ingenting. Jeg feiga ut. 

Inni hodet mitt tenkte jeg: "Herre min hatt, la nå Knut få spise det han vil!! Hva er greia med å slenge kommentarer ved HVERT ENESTE måltid?? Hva er greia med å slenge kommentarer i det hele tatt???". Og hva er greia med å ha det morsomt på andres bekostning når vedkommende helt klart synes det er ubehagelig? Her ler dere helt klart av og ikke med!"

Kropp og kroppsideal er en evig diskusjon som vi aldr blir ferdig med. Diskusjonen dukker opp hvert eneste år 1. januar. Media fylles med forsider på hvordan du kan gå ned i vekt eller opp i vekt, hvordan få den perfekte kroppen på seks uker. Hva skal man spise, hva skal man holde seg unna osv osv. Man kan bli matt av mindre.

Hittill i år har vi kunnet lese om jenter og gutter som dusjer med klær (badetøy) etter trening og gymtimer. (Dette er forsåvidt ikke noe nytt fenomen - det var ytterst få som dusjet nakne etter gymtimene da jeg gikk på ungdomsskolen og videregående også).

Vi har lest om enkelte profilerte personligheter som mener at småbarnsmammaer burde trene mer.

Vi har kunnet lese om en ung amerikansk jente som ble lurt til å vise puppene sine på webkamera og senere tok sitt eget liv som følge av mobbingen som oppsto i etterkant. 

Små jenter kan kjøpe sminke i lekebutikkene og en foretning i Oslo selger trekant-bikinier for ettåringer. (Ja, dette har jeg sett med egne øyene, og jeg trodde knapt det jeg så.) 

Media og samfunnet generelt prøver stadig å definere hva som er vakkert. Men hva er vakkert. Det kan da ikke defineres? Det som er vakkert  for meg kan oppleves helt annerledes for deg. Unge gutter og jenter eksponeres for det samfunnet definerer som vakkert hver dag. Dette er ofte et helt urealistisk og unaturlig ideal som gjør unge mennesker usikre og i ekstreme tilfeller, syke. 

Jeg kjenner meg godt igjen i fjortenåringen som ikke vil spise, som synes det er ekkelt å dusje etter gymtimene eller som i smug kaster opp maten hun spiser. Jeg kjenner meg godt igjen i fjortenåringen som ikke elsker seg selv og kroppen sin. 

Som tenåring hadde jeg en ekstrem kroppsbevissthet. Jeg sammenliknet meg selv med andre hele tiden. Følte meg stort sett aldri god nok. Som femtenåring utviklet jeg bulumi. Jeg gikk til psykolog hele siste året mitt på videregående. Det tok lang tid å bli glad i meg selv. Veldig lang tid. 

I dag er jeg helt frisk. Heldigvis. Men det er ikke alle som er like heldige som meg. Alt for mange jenter og gutter sliter med dårlig kroppsbilde (og selvbilde) helt inn i voksen alder. Unge mennesker som ikke tror på det hvis de blir fortalt at de er vakre. Fordi hodene deres forteller dem noe helt annet. Samfunnet og media gjør det ikke lettere for dem, desverre. 

Det som hjalp for meg var å engasjere meg. Jeg engasjerte meg i politiske spørsmål - og da spesielt kvinnepolitiske spørsmål. Jeg ville være en stemme for alle de jentene og guttene som ikke klarte å heve stemmen sin selv. Jeg ville kjempe for raushet og mangfold, og for at kvinner og menn skal kunne erfare likestilling og likeverd i samfunnet vårt. At den kroppen du har ikke nødvendigvis definerer den du er. At man skal kunne bestemme over sin egen kropp. Jeg mener at med litt mer raushet, godhet og varme. Hvis vi kan se hverandre som hele medmennesker uten kynisme, da blir verden vakrere. Og varmere.

Og du? Hvis jeg en gang får være så heldig å møte deg som leser disse ordene så skal du vite dette:

Jeg ser ikke på magen din, lårene dine eller rumpa di! Jeg ser ansiktet ditt, smilet ditt - og jeg ser deg inn i øynene. Legger merke til personligheten din. Jeg forsøker så godt jeg kan å lytte til historien din. For det er DET som gjør deg vakker! For meg.

 

 

Livet som katt.

"Hva betyr musikk for deg, Camilla?" Jeg har forsøkt å gi et svar :)

For en stund siden fikk jeg spørsmålet: "Hva betyr musikk for deg, Camilla?" 

Jeg klarte ikke svare skikkelig på det da - fordi det ikke så lett kan beskrives med få ord. Jeg kan lire av meg trøtte klisjeer som "musikk betyr alt" og "jeg hadde ikke vært her uten musikk". Det høres platt ut, overfaltisk ut, men det er faktisk sant! 

Det er veldig få mennesker i livet mitt som faktisk vet og forstår hvor viktig musikk er for meg, og hvordan det har påvirket livet mitt på så mange måter. Jeg er så heldig at jeg har fått oppleve musikk på så mange måter. Både som utøvende artist, som lytter, musikkskaper og i kulturlivet. 

Jeg har hatt en enorm kjærlighet for musikk så lenge jeg kan huske, det har vært i livet mitt så lenge jeg har eksistert. Min kjærlighet for musikk har vært med å forme det menneske jeg er i dag. Jeg kan på mange måter si at min musikalitet og kjærlighet for musikk fant meg - for at jeg skulle klare meg i livet. Det var igjennom musikk at jeg fant meg selv og min plass. 

For meg er musikk følelser satt i system. Det er kreativitet satt i system. Det sitter dypt. Langt der inne. I hele kroppen. I hodet, hjertet og magen. Jeg ser farger når jeg hører musikk. (Ja, jeg gjør faktisk det - synestesi heter det :) ). For meg handler musikk mye om intuisjon. En følelse jeg får. En stemning. Jeg er ikke en reser på noter (kan det grunnleggende, selvfølgelig. DET har jeg jo selvfølgelig lært meg :) ), men jeg føler musikken mer enn jeg leser den. Slik er det når jeg skaper musikk også. Jeg føler meg frem. Ofte går jeg med en stemning eller farge i hodet lenge før jeg setter det i system, slik at det blir musikk av det. Noen ganger kan det være fryktelig frustrerende fordi akkurat DEN følelsen som jeg kjente AKKURAT da ikke stemmer overens med det som kommer ut av hodet mitt :-D 

Musikk handler om personlig uttrykk. Det handler om ærlighet! Jeg liker musikk der jeg kjenner at komponisten eller artisten har en ærlighet ved seg. For meg er det det som virkelig betyr noe. Musikk er personlig. Det handler om formidling og tanken bak formidlingen. Jeg liker musikere som har et uttrykk som jeg kjenner igjen - uansett hvilken sjanger det er. En egen lyd, en historie og noe som treffer meg dypere enn bare øregangene mine. 

Jeg blir rørt av musikk. Jeg kan bli skikkelig sippete av musikk. Fordi det rører ved det som er viktig for meg. Jeg kan sippe meg igjennom et langt klassisk stykke fordi det skaper resonans i meg.

Jeg kan bli skikkelig sint også. Spesielt hvis jeg møter holdninger om at enkel og (for meg) billig suksess kan oppnås ved å velge den "enkleste" veien. Jeg har hørt flere si: "Jeg er ikke så god, men mye kan fikses i studio". Da blir jeg sint! Da får jeg lyst til å spørre hva motivasjonen er, hva ønsker du og oppnå - hva vil du fortelle til verden med musikken din? Suksess er hardt arbeid, det er dedikasjon, der er ydmykhet.

For meg er ikke berømmelse viktig - kjendislivet betyr forsvinnende lite. Jeg bryr meg null og niks om hvor "stor" du er. Men hvis musikken du ønsker å formidle kommer fra et ekte og genuint sted i deg selv DA bryr jeg meg. DA er det viktig! Da er du og din formidlingsevne viktig for meg. Fordi du har en ærlighet og en genuinitet som jeg setter pris på. En mye høyere pris enn platesalg og annerkjennelse. 

Nå er det nok mange som humrer litt og sier: "Ja, men du har jo vært deltaker i Idol, selv!" Ja, det har jeg. Det satt LANGT inne å melde meg på. Det er mange år siden (I Idols spede barndom her i Norge). Jeg var grunnleggende skeptisk. Jeg var fryktelig kritisk. Grunnen til at jeg meldte meg på var for å teste meg selv. Jeg slet/og sliter med alvorlig sceneangst. Jeg meldte meg på for å utfordre meg selv. Jeg hadde ingen intensjon om å vinne hele greia - bli superberømt, tjene masse penger og bli produsert til det ugjenkjennelige. Jeg kom langt i Idoleventyret. (jeg røk ut som semifinalist). Jeg blei slakta av enkelte dommere (Og med god grunn - for nervene tok over så innmari.) Det var et slag i trynet. Ikke fordi jeg var høy på meg selv, men fordi jeg ikke klarte å prestere slik jeg ønsket. Det var vondt og grusomt, men det var sånn det var da :) Jeg ville aldri ha meldt meg på et slikt konsept i dag - selv om jeg fikk telefon fra Monster om jeg ville komme til oudition til X factor da det gikk. Jeg takket pent nei.

Jeg er fortsatt grunnleggende kritisk til slike realitykonsepter. Musikkbransjen er til tider fryktelig kynisk, den er beimnhard, og du skal være temmelig hardhuda for å klare deg i all kynismen. I hvert fall hvis du vil bli kjendis. Da må du være forberedt på å bli flådd levende. 

Jeg føler meg aldri så naken som når jeg opptrer for andre. Jeg utleverer meg selv på en slik måte at alle kan se meg og hva jeg står for - hvem jeg er. Jeg har følelsene mine utenpå huden. For meg kan ikke min formidling være annet en ærlig - og for noen kanskje utleverende. Det er sånn jeg er. Et følelsesmenneske. Jeg føler igjennom musikk. Jeg kommuniserer gjennom musikk. De fleste i livet mitt vet dette og setter pris på det. Den beste gaven noen kan gi meg er en musikalsk gave. 

En stemning, en tone, en gjenklang.

....og stillheten som følger.

 

Ps: Man kan si mye om "Hver gang vi møtes" (bl a at det er sosialpornografi på høyt nivå.) Men jeg må bare trekke frem en cover med en artist som har en fantastisk formidlingsevne. Ole Paus: Her er "Masken" En Cover av Lene Marlins "Disguise". Jeg synes den er vakker!

 

"Jøss! Jobber du med kunstfag? SÅÅÅ hyggelig!!!" (Et kulturpolitisk hjertesukk..)

 

Jeg har så lenge jeg kan huske elsket kultur. Helt siden jeg begynte å synge i kor som femåring, etterhvert tok klassiske sangtimer på musikkskolen og frem til i dag hvor jeg faktisk kan leve av å formidle kultur til andre. Da jeg var liten var det beste jeg visste å kunne dra på teaterforestillinger, konserter og danseforestillinger. Den fantastiske følelsen av forventning før sceneteppet ble dratt til side og en verden av magi kunne utspille seg både på scenen og i min egen fantasi. Jeg visste fra tidlig alder hva jeg ville og MÅTTE gjøre i livet mitt. Jeg ville jobbe med musikk. For meg var det ikke noe annet alternativ. Jeg var så heldig at jeg faktisk ble gitt disse mulighetene fra tidlig alder. Jeg hadde folk rundt meg som trodde på meg og talentet mitt.

Da jeg skulle velge retning for den videregående skolegangen min har jeg fortsatt friskt i minne en samtale med veilederen på skolen. Jeg fortalte hva jeg hadde bestemt meg for å søke, og for meg var det ingen tvil. Jeg ville gå musikk, dans, drama-linja på videregående. Veilederen frarådet meg dette sterkt. Hun anbefalte meg å ta allmenfaget. Du får ikke noen skikkelig utdanning hvis du velger kunstfag, sa hun. Du blir i hvert fall ikke rik av det. Men med allmenfag så er mulighetene mange flere. Så kan du heller se når du blir litt eldre og kan ta skikkelige rasjonelle avgjørelser om du FORTSATT vil drive med noe musikk-greier! For meg så var det som om noen hadde tråkket på sjela mi. Tråkket på min integritet. Men jeg vil ikke bli rik og berømt, sa jeg. Jeg vil bare få lov til å drive med det jeg elsker høyest i hele verden! Jeg kan ikke gjøre noe annet, sa jeg. Jeg gjør ikke musikk - det er det jeg er! Jeg kommer ikke til å være meg selv hvis jeg går allmenlinja. Jeg har allerede bestemt meg, og kommer til å søke på MDD, uansett hva du sier! Ordene veilederen sa idet jeg gikk ut av døra kommer jeg aldri til å glemme: Du kommer ikke til å klare å gjennomføre uansett!

Idag jobber jeg med unge kulturformidlere både innenfor musikk og drama. Veilederen fra ungdomsskolen kan spise orda sine!

Jeg blir veldig trist, men desverre ikke veldig overrasket når jeg leser/hører om neste års budsjett for Tønsberg kommune. Pga feilslåtte investeringer må kommunen gjøre store kutt i budsjettet. Og det skal etter min mening kuttes på de arenaene som fortjener det aller minst! Barn og unges oppvekstvilkår og kultur! Hvorfor er det sånn? Det skal kuttes i tilskuddet til barnehager, skoler, ungdomsklubber og kulturelle arrangementer. De ansatte i barnehagene vil ikke lenger ha penger til å lage mat med barna i barnehgen, ikke kunne kjøpe nye leker til avdelingene eller dra på kulturelle arrangementer med barna. Barn trenger kultur!! De trenger å kunne få lage mat, de trenger utfordringer! Det er ekstremt viktig for barnas utvikling og trivsel. Musikk og teater er med på å danne barnas følelsesliv og sin forståelse for omverdenen. Barnehagene vil ikke lenger ha penger til instrumeneter, notemateriale og materiale til å lage dukketeater med! 

I min jobb så er de prosjektene og teaterforestillingene jeg presenterer en del av den kulturelle skolesekken. Skoler kommer får å se og oppleve kultur. Men nå spørs det om vi kn fortsette med det. Skolene har kanskje ikke lenger råd til et slikt arrangement.  Hvor er det politikerne vil med dette? Hva er det de tenker? Kultur er noe vi kan drive med på fritiden? Fordi det er jo så hyggelig! Denne holdningen gjennomsyrer for meg veldig mye av samfunnets syn på kultur. Kultur er ikke viktig! Bare når vi skal vise oss frem for den store, vide verden. DA er kultur viktig! DA er det viktig å vise hvor FLINKE kulturarbeidere vi har i landet vårt. Vise hvor stor pris vi setter på kultur.

Men hva med alle de barna som lever og ånder for musikk teater og dans? Hvordan skal de få utvikle talentene sine hvis ikke de blir gitt muligheten til det i sitt lokalmiljø? Hva skjer hvis alle bandøvingslokalene på ungdomssklubbene nedlegges og teatergruppene ikke lenger har råd til sminke og kostymer?

Jeg tar det veldig personlig når jeg hører at kultur ikke er viktig! At det er noe vi har for at vi skal ha det litt gøy innimellom. Har du tenkt på at hver gang du går å ser et teaterstykke så ligger det uendelig mange timer med hardt arbeid bak. Hver gang DU skal kose deg på kino med en film så er det flere hundre mennesker som står bak denne filmen slik at du skal få en fin opplevelse? Hva er dette da? Fritidssysler?? Nei, vi snakker om dedikerte mennesker som lever og ånder for det de tror på!

Det skrikes og hyles om at det ønskes mer kultur til folket. Kultur for hvermansen. Kultur som ikke koster skjorta. Jeg kan gjerne gi deg det. MER en gjerne, men da forventer jeg respekt for mitt fag. Dette er ikke bare noe jeg driver med på fritiden, det er jobben min. Nei, jeg blir kanskje ikke rik og berømt av det, men det er da virkelig ikke det jeg ønsker heller. Å gjøre så drastiske kutt i budsjettet som kan føre til nedleggelse av flere hundre barns kulturtilbud i kommunen, er ikke å vise respekt for kunstfagene - det er å le av alle barna som har et ønske om å formidle. Det er å le av oss som har kunstfag som yrke! Alt begynner i det små. Kanskje den lille gutten som spiller klatremus i den lokale oppsetningen av Dyrene i Hakkebakkeskogen blir den neste store regissøren! La han få lov til å følge drømmene sine! Han er også viktig! La teatergruppa der han elsker å være få lov til å eksistere!

Kjære politikere! Jeg håper at Tønsberg torv snart står ferdigstilt, og at dere får presset de astronomiske summene  (som for lengst er spregt) inn i  de kommunale budsjettene deres.  Og når dere endelig kan gå over torvet stolt beskuende i finstasen på vei til kulturhuset for å se den flotte konserten dere har gleda dere til så håper jeg dere er stolt av byen deres! 

Jeg håper forventningene deres blir innfridd og at dere får det dere har betalt for!!

Takk for meg!

Turist i egen by :) (Slottsfjellet)

Vi har nå gått inn i vår siste ferieuke og nå ser det ENDELIG ut som sommeren har kommet skikkelig til Tønsberg - hurra!! Ingen grunn til å sitte inne å sture i det fine været, så vi fant ut at vi skulle ta en tur på slottsfjellet i dag. Må liksom være der i hvert fall EN gang i løpet av sommeren for å få skikkelig sommerstemning :)

Nataniel storkoste seg :) Han er en liten klatremus (elsker fjellet generelt), men her kunne han klatre og kose seg på de gamle slottsfjellruinene :) Og når vi først var på slottsfjellet måtte vi jo selvfølgelig ta oss en tur opp i tårnet :)


Bildene er tatt med iPhone, så ikke den beste kvaliteten...


Nataniel inspiserer utsikten fra toppen av tårnet :)


Utsikt :-D


Vipmelen i toppen av tårnet :)


Veldig greit å vite hvor vi er ;)

Vafler på Setercafeen er et must når du er på slottsfjellet! De er GODE! :-D (Men det burde de strengt tatt være og - de er ikke gratis for å si det sånn!) Med hjemmelaget jordbærsyltetøy smakte det fantastisk!


NAM!!


Helle brus i glass krever dyp konsentrasjon! I hvert fall for pirater ;)

Så da har vi vært turister i egen by i dag :) Vi kosa vårs!! Selv om sauene ikke var på setra for å gjøre seg fete..... 

Hyggelig var det uansett :-D

Håper dere har hatt en fin, fin dag også! :)

Les mer i arkivet » Februar 2014 » September 2013 » August 2013
natanieloghannacamilla

natanieloghannacamilla

32, Tønsberg

Jeg er ei jente på 29 år, er mamma for Nataniel på fem år. Jeg er ei jente med sterke meninger. Musikk er en av mine største lidenskaper i livet. Jeg har sterk tro på tankens kraft, og at man skaper sin egen virkelighet ut i fra hva man skal lære og erfare i livet :)

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits